Pølsevev

Fru Johansen fortet seg gjennom gaten. Først skulle hun innom banken, og så tilbake til skomakeren og pølsemakeren, før de stengte. Det var en kjølig vårdag i småbyen, og det var ikke så mange mennesker ute. Likevel var fortauet akkurat litt for smalt for fru Johansen, som var av typen som ikke hadde sett føttene sine så lenge hun kunne huske. Hun hastet fremover halvveis ute i gaten og forsøkte å finne sin egen rytme, den som harmonerte med resonansen fra kroppsmassen. Det må ha sett litt snodig ut, der hun humpet bortover som en gummiball i skjørt, og man kunne lure på om det ville ha lønnet seg å rulle i stedet.

Hun var kommet omtrent til rådhuset da hun plutselig stoppet. Hun stod og disset en liten periode før hun kom til balanse. Hun hadde fått ferten av noe, men visste ennå ikke helt hva det var. Hun merket bare at kroppen fyltes av begjær, og en kraftig trekning i den ene retningen. Der, et par meter nede i veien, lå en varm pølse på fortauskanten og dampet vidunderlig. Fru Johansens munn var nå nesten full av vann, og med sin voldsomme appetitt kastet hun seg mot pølsen med hele sin tyngde.

Et øyeblikk er det som verden hikker. Grønnsakskassene overfor faller overende, og løk, neper, gulrøtter og tomater danser rundt. Kråkene på taket farer opp i villrede og skriker i angst. Alt som ligger i gatene spretter minst en halv meter i været, murpussen på veggene sprekker, og viserne på rådhusklokken hopper femten minutter frem.

Fru Johansen kikket fortumlet opp fra gatestøvet. Med en viss anstrengelse fikk hun reist seg opp og børstet av seg der de korte armene strakk til. Men hvor hadde pølsen blitt av? Kunne den ha blitt pulverisert av hennes brutale landing? Hun skottet til sidene og så en tynn person forsvinne rundt hjørnet. Han måtte ha snappet den i støvskyen, tenkte hun snurt og forbannet sin egen relative treghet. Lettere fornærmet rettet hun seg opp, inntok sin normale kulefasong og fortsatte å vagge seg mot banken.

Omtrent samtidig vendte pølsemaker Jensen tilbake til forretningen etter en liten tur hos urmakeren. Han låste opp butikken, gikk inn og snudde skiltet i døren tilbake til «åpent». Det hadde vært en stille dag uten altfor mange kunder, så han hadde tatt seg tid til noen små personlige ærender i arbeidstiden. Jensen var en ungkar i tredveårene som hadde overtatt pølsegeskjeften etter sin far da han falt ifra. Han trivdes godt med jobben; det hadde vært et familieforetak i fire generasjoner, og han var glad for å kunne føre tradisjonen videre. Sosialt anlagt som han var, var likevel rosinen i pølsen å snakke med alle kundene som kom innom. Men det var da bekymringer også i Jensens hverdag.

Det begynner å skje farlig ofte nå, tenkte han. Det har vært nære på flere ganger de siste dagene, så det er best å passe seg. Jeg skulle aldri ha nevnt ansiktsattributtene til den omreisende sigøynerkona, bebreidet han seg selv. Fra nå av skulle han holde seg i skinnet og ikke kjefte på alt pakket som kom innom og for å låne toalettet, i fall de måtte ha okkulte krefter. Litt slapt tok han opp kluten og begynte å vaske disken.

Det ringte i bjellen over døren, og Jensen løftet blikket fra skranken. Gamle Nygaard stavret seg inn på ustø ben. «God dag, god dag, Jensen,» smilte han og blottet den gule tannen sin. Nygaard var 83 år gammel, men klarte fortsatt fint å ta vare på seg selv. «Hva kan De friste med i dag?»

«Kjøttpølser, medister, servelat, fårepølse, salami, stabburspølse, wiener, eller kanskje noe vilt? Det er mye å velge i,» reklamerte Jensen.

«Ja, det var verre under krigen, da vi måtte leve på bare mat og vann,» spøkte Nygaard, «men da tar jeg et kvart kilo fårepølse, da.»

Jensen strakk seg etter fårepølsene og la dem på vekten. «Det blir tre kroner og toognitti øre,» sa han.

Dørklokken ringlet på ny, og de to snudde seg mot entreen. Det var den vakre frøken Astrid Ellingsen, datter av regnskapsføreren. Hun var en av byens skjønnheter; slank, elegant og sofistikert, og Jensen kunne ikke nekte for å ha drømt om henne ved et par anledninger.

Nygaard skulle til å ta posen sin og gå, men oppdaget at Jensen hadde lagt en stabburspølse på disken i stedet for fårepølsene, og antakelig forsvunnet ut i bakrommet, så han slo an en prat med frøken Ellingsen i mellomtiden.

Med sin dårlige hørsel var det vanskelig for ham å høre alt hun sa, for hun hadde ingen kraftig stemme. På denne måten ble det en del gjentakelser fra hennes side, og det irriterte henne litt. Omsider så hun at pølsemakeren var tilbake bak disken, og pekte for Nygaard, som stod med ryggen til.

«Takk, takk,» sa han og kikket ned i posen for å verifisere innholdet, «De skuffer aldri, Jensen,» sa han smilende før han betalte og gikk.

Det ble stille noen sekunder.

«Jeg kom forbi for noen minutter siden, men da hadde De stengt?» spurte frøken Ellingsen.

«Ja, jeg svippet bortom urmakeren og leverte klokken min for ikke så lenge siden.»

«Det kan nok stemme,» sa hun. «Jeg håpet De ville komme tilbake og gikk en tur i parken mens jeg ventet. Kunne jeg få fire wienerpølser? Vi må jo alle ha litt mat til grillfesten.»

«Skal vi se,» smilte Jensen og veide opp pølsene. «Det blir fire kroner og femogførti øre.» Frøken Ellingsen fant frem en seddel i vesken og la den på disken med en elegant bevegelse. Jensen trykket inn på kasseapparatet og gav to mynter tilbake. Øynene deres møttes et lite øyeblikk før Jensens blikk gled ut over rådhusplassen. «Klokken er jo tre allerede,» utbrøt han forskrekket. «Tiden flyr sannelig fortere enn man skulle tro hos urmakeren.»

«Ja, De vet, med alle de klokkene …» begynte frøkenen, «… De får ha en fin dag, Joachim, så sees vi kanskje hos Anne og Pål i kveld?» sa hun med noe Jensen oppfattet som en forventningsfull tone. «Ja, naturligvis, alle skal vel dit.» Han smilte for seg selv og fulgte henne med blikket mens hun forlot butikken.

Han sukket lett mens han begynte å pakke sammen for dagen. Han tørket av disken en siste gang, vasket knivene og la kjøttvarene inn i kjølerommet. Med en viftende håndbevegelse fikk han sluppet ut en møll som nettopp hadde krøpet ut av kokongen, før han lukket døren, låste og tuslet hjemover.

Imens var fru Johansen ferdig med sitt ærend hos skomakeren. Skoene hennes hadde det med å trenge utskiftning en gang imellom, fordi skomakeren ikke klarte å dimensjonere for så store laster. Derfor hadde hun abonnement på nye sko hos ham hver måned, til nedsatt pris, og kom nå ruggende tilbake til pølsemakeren for å sikre seg mat til grillfesten.

Stort ble sjokket da hun oppdaget den stengte døren, for hun hadde riktig lyst på en pølse etter dagens strabaser. Humøret ble heller ikke bedre av at hun hadde satt seg fast mellom to lyktestolper. Rød i ansiktet hoppet hun opp og ned og prøvde å vri seg ut av klemmen, noe som til slutt endte med at den ene stolpen falt overende og veltet grønnsakskassene som grønnsakshandleren akkurat hadde fått stablet på plass igjen.

Noen timer etter at han var kommet hjem begynte Jensen å forberede seg til selskapet. Han dusjet og fant frem en fin dress fra skapet, med tversoversløyfe og allting. Hunden hans, Trofast, hoppet bjeffende rundt bena hans hele tiden mens Jensen smurte seg inn med barberskum og nynnet på «Rock Around the Clock».

En god salat vil gjøre seg sammen med pølsene, tenkte han og fant frem kinakål, agurk og tomater. Trofast bjeffet fortsatt. Jensen slengte et par pølser i skålen hans for å få slutt på levenet og begynte å kutte opp grønnsakene. Plystrende hakket han opp agurken, delte tomatene i skiver og kuttet kinakålen og la alt i en bolle.

Det ble stille fra bordet en periode. Trofast gav fra seg et bjeff og gikk fra skålen mot bordet. Han hadde spist opp pølsene og hadde tydeligvis lyst på mer. Han stod ved bordkanten og kikket siklende opp på den saftige snabben som lå på bordplaten. Kroppen spente seg, og han gjorde seg klar til et byks. Han skjøt fra med bakbenene og spratt opp i luften. Han lukket øynene og var akkurat i ferd med å sette tennene i pølsen da Jensen tok ham i nakkeskinnet.

«Nei, Trofast!» ropte han. «Du vet du må holde deg unna bordet. Ligg! Jeg har ikke tid til slikt nå. Jeg er sent ute allerede.» Jensen fortet seg å få med pølsene, salaten og noe å drikke i en kurv og gikk ut døren.

I hagen til fru Berg var det allerede fullt av gjester da Jensen kom. De stod samlet i små grupper og pratet, de fleste med et glass i hånden. Bakeren med kone stod ved gjerdet sammen med bokhandleren, og på benken ved husveggen satt kjøpmannen og bankieren og klaget over resultatene av februartiltakene året før.

Fru Berg selv stod ved punsjbollen og skjenket opp til de nyankommede.

«Velkommen, Jensen! Godt å se at De stiller opp. Søsteren min passer barnene for anledningen, så Pål og jeg har frie hender.»

«Ja, hvor gamle er egentlig barnene deres?,» spurte han. «Det er tre dere har, ikke sant?»

«Tre, ja,» sa fru Berg og tenkte seg litt om. «De er tretten til sammen,» svarte hun, «og det er like mange mennesker til stede i dag som produktet av aldrene deres.» Fru Berg var svært flink med tall, og likte å lage små, underfundige oppgaver.

Jensen var av de få som orket å gi seg i kast med slike oppgaver, og kikket rundt seg for å telle hvor mange personer de var. Han tenkte en stund. «Jeg klarer nok ikke å bestemme aldrene deres ut fra disse opplysningene,» ymtet han.

«Tja, den eldste er jo født i Sverige da,» la hun til.

Imens begynte grillen å bli varm, og gjestene fant frem pølser, koteletter, steker, karbonader og grillspyd og stilte seg opp rundt varmen mens praten gikk livlig. En gruppe hadde allerede satt opp krokketbøylene og stod klar til å ta det første slaget mens de ventet på plass ved grillen. Jensen kastet på en schublig, en tradisjonell sveitsisk svin- og storfepølse. Mens han så på at pølsen snodde seg i nytelse over varmen kom frøken Ellingsen bort. De to ble stående og prate en stund. På et punkt sa Ellingsen noe som gjorde at Jensen misforstod hennes intensjoner, og han la hånd på henne. Sjokkert snudde hun seg vekk og gikk til Karl, snekkeren.

Fru Johansen var også ankommet, og forsøkte å snappe til seg noen godbiter ved å smyge seg mellom menneskene uten å bli sett, men de fleste klarte nok ikke å se så mye annet enn henne i det hun bølget forbi. Fordelen hennes var at størrelsen skapte et visst gravitasjonsfelt som tiltrakk seg maten hun prøvde å ta. Grønnsakshandleren var spesielt årvåken etter å ha fått oppleve herjingene hennes to ganger denne dagen, og da hun nærmet seg koteletten hans, brast tålmodigheten, og i frustrasjon kastet han en løk på henne. Løken spratt av henne som på en trampoline og havnet i punsjbollen så bowlen sprutet og gjorde frøken Ellingsen gjennomvåt. Hun misforstod hvor løken kom fra og gav Jensen en smekk på kinnet før hun løp gråtende bort med Karl i helene.

Alle snudde seg og kikket, og det ble stille et øyeblikk, før praten begynte å gå igjen. Noen hvisket. Han hørte dikteren Arne si: «Pølse ... pølse … Når man jobber med pølser til daglig, da er det noe som ikke rimer.»

Fru Johansen hadde ikke lagt merke til situasjonen. Pølsedriften hennes hadde tatt fullstendig overhånd, og hun gikk rundt og sniffet i luften, mens hun mumlet noe om gastronomisk rettferdighet.

Mens hun stresset rundt i sin egen pølseverden støtte hun borti Jensen, som nå stod ganske for seg selv. I forfjamselse begynte hun å skjelle ham ut for hendelsene tidligere på dagen.

«Det må jeg altså si Dem, min gode mann, at å stenge butikken før tiden er aldeles uakseptabelt. Åpningstidene er der for å holdes, slik at …»

Hun stoppet plutselig, og blikket hennes ble stivt. Hun hadde fått øye på en pølse som lå ubevoktet et lite øyeblikk. Med en rask teleskopbevegelse strakk hun armen frem fra mellom valkene og lurte pølsen over på en tallerken. «Nå er du min,» tenkte hun frådende og kastet i seg den første halvparten av pølsen. Uten å løfte øynene fra maten fortsatte hun å klage:

«Her kommer jeg hastende fra skomakeren for å handle hos Dem før De stenger, men hvor er De da?» Hun kikket rundt seg. «Ja, hvor er De da? Hvor er De nå? Prøver De å lure Dem unna meg? Pølsemaker? Pølsemaker! Hvor har du gjort av deg?» Hun kunne ikke se ham noe sted og tygde i seg den siste biten av pølsen på tallerkenen.