Det var 24. desember, og julefreden var akkurat i ferd med å senke seg over den lille engelske bygda. Alle gatene var fylt med julelys og dekorasjoner, butikkene hadde stengt, og de stressede menneskene hadde handlet ferdig og dratt hjem til familiene. Snøen drev stille gjennom lufta og la seg forsiktig på bakken som et lokk over førjulstidens ståk og støy. Langs veien lå husene tett, og lyset fra vinduene glitret i nysnøen som tusenvis av diamanter som var drysset fra oven. Etter hvert ble flere og flere av lysene slukket, etter som foreldrene pakket barna inn i dynene og kysset dem god natt og besteforeldrene hadde tygget ferdig for kvelden og lot gebisset hvile i et vannglass.
Også hjemme hos John hadde høytidens ro kommet. Han kikket opp på stjernene fra soveromsvinduet og tenkte på om moren hans kanskje feiret jul der oppe. Han prøvde å gjette på hvilken av stjernene hun gjemte seg bak, og lekte at hvis den blinket, så var det hun som sa hei.
John fikk ikke sove. Det var alltid like vanskelig denne dagen, med all spenningen i kroppen. Han la seg ned i senga igjen og lukket øynene mens han prøvde å konsentrere seg om å sovne. Det var ekstra vanskelig fordi veggen til rommet til faren ikke var lydisolert. Faren satt på sengekanten og stønnet med armen hvilende på den forspiste magen. Han hadde ikke klart å begrense appetitten dagen før dagen. Omsider tok stønningen slutt, og John gled sakte inn i drømmeland.
Det kom et plutselig vindgufs, og vinduet ble slått opp med et smell. En serie med toner trillet fra uroen ved senga. John satte seg opp og fortet seg å lukke vinduet for å holde kulda ute. Men det var noe mer enn vinden der ute. Han hørte en lyd. En lyd som var annerledes enn noe vinden kunne lage. Det var en fast og regelmessig dunking, som om noen forsøkte å komme inn, sammen med en dempet brumming som kunne minne om noen som ropte. John ble blek og begynte å skjelve. Hva hvis det var en innbruddstyv, eller en villmann? Han hadde sett galinger som gikk rundt og ropte på gata. Han bestemte seg for å bare ligge helt stille og vente til det gikk over, og etter hvert ble dunkingen svakere og sjeldnere, og ropingen stoppet.
En solstråle fant veien inn mellom gardinene og til Johns ansikt. Han slo øynene opp, men det gikk noen sekunder før han husket hvilken dag det var. Men før han i det hele tatt hadde rukket å tenke over nattens leven var han allerede i fullt firsprang ut døren og rutsjet ned trappegelenderet. Det eneste som styrte ham var driften etter å kaste seg over gavene og rive av alt papiret.
Men det var ingen gaver der. Foran peisen var det helt tomt, og det var ingen tegn til at noen hadde vært der siden kvelden før. John var dypt skuffet. Det var ikke slik jula skulle være.
Han var på vei til kjøkkenet da han oppdaget hvor kaldt det var. Gradestokken viste femten grader. Han tuslet inn i stua igjen og tente opp i peisen. Så fikk han gå opp og vekke faren, som tydeligvis hadde forsovet seg. John kastet et blikk på den halvspiste kalkunen som fortsatt stod på kjøkkenbordet.
Soveromsdøra åpnet med et knirk, og John listet seg inn for å overraske faren. Han smøg seg bort til senga og rev dyna vekk med et hardt rykk. Men faren var ikke der. John fortet seg til badet for å se om han var der. Men overalt hvor han lette var det tomt.
Det var først da han oppdaget den sorte røyken som kom veltende opp trappa.
Del på Facebook