Gundersen

Del på Facebook

Han så ut som en potetsekk på stylter. En svær mage som for forbi i skulderhøyde på vanlige folk. Man kunne se ham hver eneste morgen da han stresset for å nå buss nummer 66. Ingen jeg kjenner vet hvor han jobbet, selv om bekledningen hans indikerte hvilken stand han tilhørte.


Bowler-hatt, nålestripete bukser og svart koffert. Bankmann mente noen, andre sa at han var regnskapsfører, mens en liten gruppe fritenkere hadde fått det for seg at han drev en dyrefarm over Internett. Etter å ha fulgt mannens morgenrituale fra kjøkkenvinduet i mange år, bestemte jeg meg for å følge etter Storken Gundersen. Det var det jeg kalte ham for meg selv. Storken fordi han hadde slike lange ben, Gundersen fordi det var etternavnet på en meget jovial nabo jeg hadde uglede av å bo ved siden av en gang i tiden. Men det var lenge siden, og selv om Gundersen var død av for mange smekk på lårene, var Storken Gundersen fortsatt ved full vigør.


Jeg bestemte meg for å borde buss nummer 66 en tirsdag morgen. For å ikke vekke mistanke hadde jeg tatt meg tid til å gå til bussholdeplassen før Storken Gundersens. I forkledning, selvsagt. Løsbart, forkle, tuba og rullebrett, ikke en gang mitt eget speilbilde ville ha kjent meg igjen. Storken Gundersen studerte meg riktignok da han satte seg fremst i bussen, men det var ikke et gjenkjennende blikk. Skulle jeg ha beskrevet det ville jeg ha sagt at det var lengselsfullt. En uoppfylt drøm om å spille tuba, mon tro?


Bussen for gjennom byen som et papirfly med hjul og motor som følger veier. Da folkemengden begynte å tynnes ut kunne jeg se at Storken Gundersen samtalte med bussjåføren. Han stakk noe frem til sjåføren, og jeg tror sjåføren nikket. Det kan også ha vært en virkning av fartsdumpen vi kjørte over. Fartsdump? Siden jeg var opptatt med å stirre på Storken Gundersen hadde jeg ikke lagt merke til at bussen hadde tatt av på en dårlig grusvei som ledet inn i en liten skog. Var vi allerede kommet til utkanstrøkene av byen? Ja, det hadde vi. Noen hadde til og med trykket på stopp-knappen. Sikkert Storken Gundersen, for jeg og han var de eneste igjen i bussen. Korttidshukommelsen min er dog ikke så god, og jeg hadde for litt siden kjent at jeg måtte late vannet.


Da bussen stoppet litt inne i skogen gikk både jeg og Storken Gundersen av. Han gikk ut fremme, så jeg gikk av bak for å holde litt avstand.


Bussen kjørte til en liten snuplass litt lengre fremme, men fortsatte videre inn i skogen i stedet for å snu. Storken Gundersen hadde begynt å gå inn i skogen, og jeg fulgte etter på trygg avstand. Det var vanskelig, for det var lenge siden jeg hadde stått på rullebrett i skogen. Tubaen hang seg også fast i små greiner i ny og ne. Etter omtrent fem minutter, altså femti meter lengre inn i skogen, kom vi til et stilas. Da jeg snek meg opp til ei gammel furu var Storken Gundersen halveis opp en taustige som hang ned fra stilaset. Jeg lot urinen sildre mens jeg så på at Storken Gundersen kledde av seg på toppen av stilaset.


Da han hadde strippet ned til en liten speedo tok han på seg en bowler-hatt av gummiliknende materiale og en fjærboa. Han la så ut en lang planke som han tåballet seg ut på, for så å innta en stupeposisjon.


Jeg rakk akkurat å få øye på en solid badestamp under det provisoriske stupebrettet før Storken Gundersen stupte. Et dempet knas spredde seg i skogen. Jeg bykset frem fra gjemmestedet mitt og løp bort til badestampen. Der lå Storken Gundersen vendt mot meg med et bredt glis.


Innholdet i badestampen var tydeligvis en blanding av ostepop og isoporfigurer. "Hva er det du driver med?!", ropte jeg. Storken Gudersen gav meg et granskende blikk før han svarte. "Jeg driver en emu-farm," sa han. Da husket jeg plutselig noe viktig: Jeg hadde glemt rullebrettet bak furutreet. Jeg løp bort til gjemmestedet jeg hadde forlatt, men rullebrettet var ikke noe sted å se. En kvist knakk bak meg, og jeg snudde meg for å se Storken Gundersen blåse en imponerende Hubba Bubba-boble. Den sprakk. "Du har aldri eid et rullebrett og det der er min tuba", sa han. Jeg snudde meg for å løpe, men klarte det ikke, for Storken Gundersen hadde plassert en tredemølle under meg uten at jeg hadde merket det. "Det kan ikke ende sånn her," hulket jeg. "Jo, det kan det," sa Storken Gundersen.

Del på Facebook

 

Hei.