Gjengangere

Noen personer snubler inn i livet ditt som om de akkurat begynte å eksistere idet du la øynene på dem, og er borte igjen før du rekker å spørre dem hvor de kom fra. Trond var en slik person. Plutselig satt han bare der ved siden av min faste plass på studiesalen. Med sitt blonde, krøllete hår, en kopp kaffe og en halvferdig bachelor i kjemi. Jeg la spesielt merke til ham fordi han hadde tatt vekk lampeskjermen på leselampa over pulten sin slik at det lyste sterkt. Det var tydeligvis ikke en standard pære heller, for den bar formen av en agurk. Dette var imidlertid ikke det eneste jeg stusset over, for Trond, som jeg ennå ikke visste at hette Trond, hadde også på seg imponerende store solbriller. Med treinnfatning. Instinktivt forsto jeg at han hadde spikket dem selv. Akkurat da denne tanken slo meg, merket Trond at jeg stirret.

"Kan jeg hjelpe deg med noe?" spurte han.

"Øh," begynte jeg, "Jeg lurte egentlig på hva som er fordelene ved å ha hjemmespikkede trebriller. Sett bort fra det rent estetiske, altså."

Han gav meg et granskende blikk. Det virket som han stilte spørsmålstegn ved min genuine interesse i trebriller, så jeg begynte å nikke iherdig, men holdt blikket. Han hadde veldig grønne øyne. Etter et halvt minutt med pinlig stillhet kunne jeg se at han hadde kommet til en beslutning.

"Trebriller er veldig praktiske. Jeg lagde dem fordi jeg trenger et par briller til lesing, et par til vanlig bruk og et ekstra til selskap. Med et trepar i stedet for tre ettpar sparer jeg meg å måtte holde greie på to ekstra par briller."

Svaret hans tok pusten fra meg, for jeg forsto at dette var en stor mann. Litt lubben sånn rent fysisk, men en stor personlighet. "Husk, gutt: Personlighet og fysisk størrelse er hverken proporsjonalt eller omvendt proporsjonalt avhengige av hverandre. Det er størrelsen på puppene det kommer an på," hadde jeg alltid fått høre fra min Onkel.

Selv om Trond ikke hadde pupper var interessen min tent. Jeg var hungrig på mer.

"Hva sier du til et slag bondesjakk?" sa jeg.
"Jo, takk, men bare hvis vi kaller det Sponheim-hockey."
"Er det ikke mer korrekt å kople spillet til noen i Senterpartiet? De er jo det gamle bondepartiet, og jeg er usikker på om Sponheim driver med annen sport enn skittkasting."
Trond brøt ut i brølende sang. "Sponheim, Sponheim über aaalles, übeeer aaalles in der Welt!"

Da skjønte jeg at Trond var Sponheim-junkie. Han hadde gått på sponflis i flere måneder, og det var nok i dette miljøet han hadde fått tak i brillene. Vi fikk ham på avvenning, men holdningene sto ikke til å redde. Bacheloren ble bare halvferdig, og i dag jobber Trond i en mellomstor entreprenørbedrift. Så til alle barn der ute: Don't do sponflis.

Del på Facebook